Syrisk borgerkrig vokste ut av et populært opprør mot regimet til president Bashar al-Assad i mars 2011, en del av arabisk vår opprør i Midtøsten. Den brutale responsen fra sikkerhetsstyrkene mot først fredelige protester som krevde demokratisk reform og undertrykkelse ble avsluttet, utløste en voldelig reaksjon. Et væpnet Hvorfor Hizbollah støtter syrisk regimerebellion til regimet tok snart grep over Syria og dro landet inn i en fullskala borgerkrig.
Det syriske opprøret startet som en reaksjon på arabisk vår, en serie protester mot regjeringen over den arabiske verden inspirert av det tunisiske regimets fall tidlig i 2011. Men i roten til konflikten lå sinne over arbeidsledighet, tiår med diktatur, korrupsjon og statlig vold under et av Midtøstens mest undertrykkende regimer.
Syrias geografiske beliggenhet i hjertet av Levanten og dens voldsomt uavhengige utenrikspolitikk gjør det til et sentralt land i den østlige delen av Arabiske verden. Syria, som er en nær alliert av Iran og Russland, har vært i konflikt med Israel siden opprettelsen av den jødiske staten i 1948, og har sponset forskjellige palestinske motstandsgrupper. En del av Syrias territorium, Golanhøydene, er under israelsk okkupasjon.
Syria er også et religiøst blandet samfunn, og voldens stadig mer sekteriske karakter i noen områder av landet har bidratt til det bredere Sunni-sjiamuslimsk spenning i Midt-Østen. Det internasjonale samfunnet frykter at konflikten kan smitte over grensen for å påvirke nabolandet Libanon, Irak, Tyrkia og Jordan, og skape en regional katastrofe. Av disse grunner, globale makter som USA, Den Europeiske Union og Russland spiller alle en rolle i den syriske borgerkrigen.
Regimet til Bashar al-Assad er avhengig av væpnede styrker og i økende grad på pro-regjerings paramilitære grupper for å bekjempe opprørsmilitsene. På den andre siden er et bredt spekter av opposisjonsgrupper, fra islamister til venstreorienterte sekulære partier og ungdom aktivistgrupper, som er enige om behovet for Assads avgang, men deler lite felles grunnlag om hva som skal skje neste.
Den mektigste opposisjonsaktøren på bakken er hundrevis av væpnede opprørsgrupper, som ennå ikke har utviklet en enhetlig kommando. Rivalisering mellom forskjellige opprørsantrekk og den voksende rollen som hardline islamistkjempere forlenger borgerkrigen, og øker utsiktene til år med ustabilitet og kaos selv om Assad skulle falle.
Syria er et mangfoldig samfunn, hjem til muslimer og kristne, et flertall arabisk land med en kurdisk og armensk etnisk minoritet. Noen religiøse samfunn har en tendens til å være mer støttende av regimet enn de andre, noe som gir gjensidig mistanke og religiøs intoleranse i mange deler av landet.
President Assad tilhører den alawittiske minoriteten, et skuddveksling av sjiamuslimske islam. De fleste av hærens generaler er alawitter. Det store flertallet av væpnede opprørere kommer derimot fra det sunnimuslimske flertallet. Krigen har økt spenningen mellom Sunnier og sjiamuslimer i nabolandet Libanon og Irak.
Syrias strategiske betydning har gjort borgerkrigen til en internasjonal konkurranse for regional innflytelse, der begge sider har fått diplomatisk og militær støtte fra forskjellige utenlandske sponsorer. Russland, Iran, den libanesiske sjiamuslimske gruppen Hizbollah, og i mindre grad Irak og Kina, er de viktigste allierte av det syriske regimet.
Regionale myndigheter er bekymret for Irans regionale innflytelse, derimot støtter opposisjonen, særlig Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia. Beregningen om at den som erstatter Assad vil være mindre vennlig mot det iranske regimet, ligger også bak USAs og europeiske støtten til opposisjonen.
I mellomtiden sitter Israel på sidelinjen, engstelig for den økende ustabiliteten på sin nordlige grense. Israelske ledere har truet med inngrep hvis Syrias kjemiske våpen falt i hendene på Hizbollah-militsen i Libanon.
FN og FN arabisk liga har sendt ut felles fredsutsendinger for å overtale begge sider til å sitte ved forhandlingsbordet, uten å lykkes. Hovedårsaken til lammingen av det internasjonale samfunnet er uenighetene mellom Vestlige regjeringer på den ene siden, og Russland og Kina på den andre, noe som hindrer enhver avgjørende handling ved forente nasjoner Sikkerhetsrådet.
Samtidig har Vesten vært motvillige til å gripe direkte inn i konflikten, på vakt mot gjentakelsen av debakten den hadde lidd i Irak og Afghanistan. Uten forhandlingsoppgjør i sikte vil krigen sannsynligvis fortsette til den ene siden hersker militært.