Gjennomført i 2008, operahuset i Oslo (Operahuset på norsk) gjenspeiler Norges landskap og også folkets estetikk. Regjeringen ønsket at det nye operahuset skulle bli et kulturelt landemerke for Norge. De lanserte en internasjonal konkurranse og inviterte publikum til å gå gjennom forslagene. Rundt 70.000 innbyggere svarte. Av 350 påmeldte valgte de det norske arkitektfirmaet, Snøhetta. Her er høydepunktene i det innebygde designet.
Når du nærmer deg huset til Den Nasjonale Opera og ballett fra havnen i Oslo, kan du forestille deg at bygningen er en enorm isbre som glir inn i fjord. Hvit granitt kombineres med italiensk marmor for å skape en illusjon av glinsende is. Det skrånende taket vinkler ned mot vannet som et takkete frossent vann. Om vinteren gjør naturlige isstrømmer at denne arkitekturen ikke kan skilles fra omgivelsene.
Arkitekter fra Snøhetta foreslo et bygg som skulle bli en integrert del av Oslo kommune. Når det dreier seg om land og sjø, ser det ut til at Operahuset stiger opp fra fjorden. Det skulpturerte landskapet ville ikke bare bli et teater for opera og ballett, men også en torg åpen for publikum.
Sammen med Snøhetta inkluderte prosjektgruppen Theater Projects Consultants (Theatre Design); Brekke Strand Akustikk og Arup Acoustic (Acoustic Design); Reinertsen Engineering, Ingenior Per Rasmussen, Erichsen & Horgen (Ingeniører); Stagsbygg (prosjektleder); Scandiaconsult (entreprenør); Det norske selskapet Veidekke (Construction); og kunstinstallasjonene ble oppnådd av Kristian Blystad, Kalle Grude, Jorunn Sannes, Astrid Løvaas og Kirsten Wagle.
Fra bakken skråner taket i Oslo Operahus bratt oppover og skaper en ekspansiv gangvei forbi de høye glassvinduene i den indre foajéen. Besøkende kan rusle opp stigningen, stå rett over hovedteatret og nyte utsikten over Oslo og fjorden.
Gangveier og takplassen er brolagt med plater av La Facciata, en strålende hvit italiensk marmor. Plater designet av kunstnerne Kristian Blystad, Kalle Grude og Jorunn Sannes, og danner platene et sammensatt, ikke-repeterende mønster av kutt, avsatser og teksturer.
Hovedinngangen til operahuset i Oslo er gjennom en sprekker under den nederste delen av skråtaket. Innvendig er høydesansen fantastisk. Klynger av slanke, hvite søyler vinkler opp og forgrener seg mot det hvelvende taket. Lys flommer gjennom vinduer som svever så høyt som 15 meter.
Med 1100 rom, inkludert tre forestillingsrom, har Oslo operahus et totalareal på rundt 38 500 kvadratmeter.
Spesielle utfordringer er å utforme 15 meter høye vinduer. De enorme vindusrutene ved Operahuset i Oslo trengte støtte, men arkitektene ønsket å minimere bruken av søyler og stålrammer. For å gi ruter styrke ble glassfinner, sikret med små stålbeslag, klemt inne i vinduene.
Også for vindusruter som dette store, trengte selve glasset å være spesielt sterkt. Tykt glass har en tendens til å ta en grønn farge. For bedre gjennomsiktighet valgte arkitektene ekstra klart glass produsert med lavt jerninnhold.
På den sørlige fasaden til Oslo operahus dekker solcellepaneler 300 kvadratmeter av vindusflaten. Det fotovoltaiske systemet hjelper strøm til operahuset ved å generere anslagsvis 20 618 kilowattimer strøm i året.
En rekke kunstprosjekter i hele Oslo operahus utforsk bygningens rom, farge, lys og tekstur.
Her vises perforerte veggpaneler av kunstneren Olafur Eliasson. Panelene omgir 340 kvadratmeter, og omgir tre frittliggende takstøtter av betong og henter inspirasjonen fra isformen på taket over.
Tredimensjonale sekskantede åpninger i panelene blir opplyst fra gulvet og bakfra med bjelker med hvitt og grønt lys. Lysene falmer inn og ut, og skaper skiftende skygger og illusjonen av langsomt smeltende is.
Interiøret i Oslo operahus er en sterk kontrast fra det islagte landskapet i hvit marmor. I hjertet av arkitekturen er en majestetisk Bølgemur laget av strimler av gyllen eik. Veggen er designet av norske båtbyggere, og krøller seg rundt hovedsalongen og flyter organisk inn i tømmertrapper som fører inn til de øvre nivåene. Den buede treutformingen i glass minner om EMPAC, Center for Experimental Media and Performing Arts på campus til Rensselaer Polytechnic Institute i Troy, New York. EMPAC har blitt beskrevet som et treskip som tilsynelatende ble hengt inni en glassflaske som et amerikansk scenekunststed konstruert omtrent samme tid (2003-2008) som Oslo Operahuset.
Hvis tre og glass dominerer mange av de offentlige områdene i periferi, informerer stein og vann interiørdesignen til denne herrens toalett. "Prosjektene våre er eksempler på holdninger snarere enn design," har Snohetta-firmaet sagt. "Menneskelig interaksjon former rommene vi designer og hvordan vi opererer."
Å bevege seg gjennom glødende trekorridorer ved operahuset i Oslo har blitt sammenlignet med følelsen av å gli inne i et musikkinstrument. Dette er en passende metafor: de smale eikelatene som danner veggene er med på å modulere lyd. De absorberer støy i passasjer og forbedrer akustikken i hovedteatret.
De tilfeldige mønstrene av eikespalter gir også varme til galleriene og passasjene. Fanger lys og skygger, antyder den gyldne eiken en forsiktig glødende ild.
Hovedteatret ved Operahuset i Oslo har om lag 1.370 seter i en klassisk hesteskoform. Her er eiken mørklagt med ammoniakk, noe som gir rikdom og intimitet til rommet. Overhead kaster en oval lysekrone et kjølig, diffust lys gjennom 5 800 håndstøpte krystaller.
Arkitektene og ingeniørene for Oslo Operahus tegnet teatret for å plassere publikum så nært scenen som mulig og også for å gi best mulig akustikk. Mens de planla teateret, skapte designerne 243 dataanimerte modeller og testet lydkvaliteten inne i hver enkelt.
Den Nasjonale Opera og Ballett av Snohetta er grunnlaget for en feiende byfornyelse av Oslos en gang industrielle strandkyst Bjørvika-området. De høye glassvinduene designet av Snøhetta byr på offentlig utsikt over ballettprøver og verksteder, kontrapunkt til de nærliggende byggekranene. På varme dager blir det marmorbelagte taket et tiltalende sted for piknik og soling, da Oslo gjenfødes foran publikums øyne.
Oslos ekspansive byutviklingsplan krever omdirigering av trafikk gjennom en ny tunnel, Bjørvika Tunnel ferdigstilt i 2010, konstruert under fjorden. Gater rundt operahuset er blitt omgjort til fotgjengerplas. Oslos bibliotek og det verdensberømte Munch-museet, som rommer verk av den norske maleren Edvard Munch, skal flyttes til nye bygninger ved siden av operahuset.
Den norske nasjonale opera og ballett hjem har forankret ombyggingen av Oslos havn. Barcode-prosjektet, der en streng med unge arkitekter har opprettet flermannsboliger, har gitt byen en vertikalitet som ikke er kjent før. Oslo operahus har blitt et livlig kulturhus og et monumentalt symbol for det moderne Norge. Og Oslo har blitt en destinasjonsby for moderne norsk arkitektur.